Mimring og minner

Etter at jeg la meg i går kveld ble jeg liggende å høre på pusten og sovelydene til Edvard, og da begynte tankene å vandre nesten ti år tilbake i tid....

Sommeren 2002 var pappa og hans daværende kone i Thailand for å hente tvillingguttene hennes, Top og Tai som da var 8 år... To herlige gutter som ikke snakket et ord norsk, men som hadde et veldig levende kroppsspråk! To gutter som likte å spøke og tulle, kose og leke, og som fort fant veien inn i hjertene våre! De to som ofte lå og snakket sammen og fniste på morgenen, og som synes det var ustyrtelig morsomt å prøve å skremme oss og tulle med oss...

De lærte etterhvert mer og mer norsk, og et av favorittminnene mine fra sommeren-02 er da vi badet i elva like ved huset til pappa..... Det ble laget en demning i elva, og det ble en fin liten kulp for oss søstrene og guttene å bade i sammen. Og det absolutt beste minnet mitt er da guttene stod oppå demningen for å hoppe i vannet... De stod  side ved side og telte "en-to-tre-fire-TOLV", og så hoppet de i vannet med frydefulle hyl. Vi stod jo like ved idet de hoppet i vannet, og fikk ofte en eller to gutter i armene like etterpå pga vanntemperaturen... Ikke akkurat sydentemperatur!!!!!!!!

Pappa hadde noen leieboere som opprinnelig var nordfra, og guttene fant tonen med dem ganske fort. Husker godt episoder da guttene skrattlo av noe, og Elin og Erik lo med!

Så kom høsten, guttene begynte på skolen, og plutelig fikk jeg beskjed fra pappa at en av guttene skulle på sykehus..... Etter endel undersøkelser fikk vi vite at han hadde kreft..... Det var vel starten på de verste 1,5 årene jeg hittil har opplevd..... Lillebroren min Top rakk å bli 10 år og 4 mnd......

Pappa fikk tlf fra sykehuset en lørdagsmorgen... Han og jeg var på helgeseminar i Sverige, men det ble ikke mer seminar på oss... Mamma, stefaren min og søstrene mine var på fjelltur, så jeg fikk ikke tak idem med engang.... Vi kom oss hjem med tog, buss og bil, og etter noen få timers søvn dro vi til sykehuskapellet og fikk se den nydelige broren min ligge der kald og stille.... Det var så FEIL at en 10 år gammel gutt skulle ligge der! Og for første gang i livet mitt fikk jeg se faren min gråte.......

I.l.a søndagen fikk jeg snakket med mamma, og jeg regner med ho skjønte hva som hadde skjedd da jeg gråt i tlf... Søstrene mine ble vel like knust som det jeg var, naturlig nok!

Hadde snakka med bas'n på skiftlaget der jeg jobba, og fortalte hva som hadde skjedd. Han visste at broren min var dårlig, så han var forberedt på at beskjeden kom til å komme, og han sa at jeg kunne ta noen dager fri fra jobb. Snille forståelsesfulle formannen!

Så kom dagen for begravelsa... Fy fader så fælt det var! Den lille kista helt framme i kirka.... Helt forjævlig å se for å si det mildt! Det å være midt oppe i en situasjon som det er forferdelig! Håper jeg aldri opplever noe lignende igjen!

Jeg var med å bære kista ut i bilen som stod og venta...Og naturlig nok rant tårene i strie strømmer! Noen av venninnene mine var der, og det å se at de var det gjorde så uendelig godt! Det var så godt å se noen kjente fjes utenom familien! Og de klemmene jeg fikk i ettertid var gull verdt!

I ukene etterpå snakka jeg og den andre broren, Tai, endel om det som hadde skjedd....Det kan ikke ha vært annet enn grusomt for ham å miste broren sin. Broren som var helt lik ham selv. Han som hadde vært endel av livet hans fra unnfangelsen av. Hans medsammensvorne, "partner in crime", beste venn og andre halvdel... 

Fikk forresten høre i ettertid at Tai var glad jeg fikk ham til å skrive et brev som ble lagt i kista.... Dvs, HAN forfattet og JEG skrev... Men guttungen fikk ned på papiret det som lå ham for hjertet, og det var det som var viktig! Den seeninga jeg aldri kommer til å glemme er den siste setninga i brevet... " Du kjæm te å vær m mæ bestandi!" Sterke ord for en 10 åring, det!

Rart hvordan tankene flyr når man skal sove, ikke sant?